Dikt er ikke noe jeg skriver ofte, eller mye av.
Men innimellom – spesielt kanskje i mørket, gjerne klokken halv 3 på natta – så lever ordene sitt eget liv, tar nye veier og «begår poesi» helt uten at jeg har så mye jeg skulle ha sagt.
Det var ved universets morgen
I går?
Da jeg gjorde alle de tingene
Man gjør
Som jeg gjorde da jeg var meg
Da jeg klamret meg fast
I benektelsen
Håpet
Viljen og ønsket
Alle de tingene
Jeg klamret meg fast i
For å holde på alt det jeg trodde
Gjorde meg til meg
…
Nå ligger jeg her
I mørket og tomheten
Og drømmer
Venter
Tviholder på håpet
Livet
Som kommer en gang i evigheten
I morgen?
Reklamer
