Motivasjon, mestring og ME

«Motivasjon», «mestring» og «mestringsfølelse» er ord som er veldig populære, både når det snakkes om og til ME-pasienter.

Vi skal motiveres til å mestre, slik at vi opplever mestringsfølelse og dermed får motivasjon til å mestre mer og mer.

I følge enkelte skal visstnok dette også føre til at vi blir helt friske! 

Andre ser det heldigvis som det det er – en taktikk for å få best mulig livskvalitet i en hverdag sterkt begrenset av sykdom. 

Teorien er selvfølgelig fin og riktig – når livet endres og man plutselig ikke kan gjøre alle de tingene man gjorde må man finne noe nytt å glede seg over.

Likevel må jeg innrømme jeg vet nesten ikke om jeg skal gråte eller le de gangene jeg sitter og er fornøyd med meg selv fordi jeg har vasket klær, ryddet eller tørka støv.

Vær helt ærlig nå – du som er frisk – har du noen gang følt deg virkelig lykkelig fordi du har vasket klær?

Jeg tror jeg vet svaret.

Men du vasker klær likevel, ikke sant?

Og det er sånn ca der teorien om motivasjon og mestring for ME-pasienter burde falle i grus for de aller fleste.

De aller fleste friske mennesker føler ikke mestring av å gjennomføre daglige hverdagsgjøremål som å vaske klær – man gjør det likevel! 

Det gjør ME-pasienter også – iallefall så lenge de er fysisk i stand til å gjøre det – selv om de får økt sykdomsfølelse av det! 

Hverdagsgjøremål for en ME-pasient vil altså kunne gi både positiv og negativ forsterkning – mestringsfølelse OG økt sykdomsfølelse – men de må likevel gjøres.

Mange tror jo også på påstanden «de klarer det de vil klare» – altså at hobbyer og andre gledesbringene aktiviteter ikke er noe problem.

Jeg skulle ønske det var sant!

Sannheten er dessverre at det spiller ingen rolle om jeg gjør husarbeid eller hobbysyssel – kroppen min reagerer like negativt uansett. 

En av tingene jeg gjerne skulle gjort mye mer er strikking – og det mangler ikke på motivasjon! 

Alle strikkere vet hva jeg snakker om – alt det nydelige garnet som finnes, alle de flotte oppskriftene og inspirasjonen der ute, og ikke minst følelsen av å skape noe pent og nyttig. 


For en frysepinn som meg er jo ull helt uvurderlig også – hele året – så det i seg selv er jo en motivasjon.

Dessverre bryr ikke kroppen min seg det minste om hvor motivert jeg er.

Så uansett hvor lang lista over strikkeprosjekt jeg har lyst til å strikke blir, hvor mange samstrikker jeg optimistisk melder meg på eller hvor mange ufo’er som ligger rundt i huset – så får jeg ikke strikket mer enn en omgang eller to før kvalmen melder seg, svimmelheten dukker opp, øynene slutter å fokusere og jeg får leamus på ett eller begge øynene.

Det samme gjelder forsåvidt skriving, lesing, brodering, tegning og fargelegging, spilling og tv-titting – kort sagt alt som krever fokus og konsentrasjon.

Så kanskje du nå skjønner hvorfor jeg begynner å bli litt lei av at «motivasjon», «mestring» og «mestringsfølelse» hele tiden skal stå i fokus når det er snakk om å leve med ME? 

Det er ikke fordi det ikke er viktig.

Det er fordi det ikke er nok, og det er heller ikke der problemet ligger. 

Vi mangler ikke motivasjon – vi mangler medisin. 

Reklamer

3 kommentarer om “Motivasjon, mestring og ME

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s