Skal ikke klage

«Hvordan går det?»

«Hvordan har du det?»

«Alt bra med deg?»

Tre eksempler på spørsmål jeg virkelig hater.

Ikke fordi jeg ikke setter pris på dem, men fordi jeg aldri vet hva jeg skal svare.

Jeg ender vel som oftest med å svare «Næsj, det er som vanlig det.» i et kanskje litt unnvikende tonefall før jeg sender spørsmålet tilbake eller skifter tema.

Og det er jo helt ok ved litt overfladiske treffsituasjoner der spørsmålene bare er høflighetsfraser.

Men nå er det ganske sjelden jeg befinner meg i slike høflighetsfrasesituasjoner, så de få gangene jeg får disse spørsmålene så vil gjerne folk faktisk vite hvordan jeg har det.

Tror jeg da.

Men jeg er ikke noe flink til å svare.

Jeg blir som sagt unnvikende og prøver å unngå spørsmålet så godt jeg kan. 

Jeg gjør det faktisk nå også kjenner jeg, unngår å komme til poenget.

Fordi jeg vil faktisk ikke snakke om hvordan jeg egentlig har det.

Jeg vil ikke innrømme for meg selv, jeg vil ikke innrømme for andre…

Og jeg vil ikke klage!

Men jeg er så lei…

Jeg er så lei av kroppen min.

Den føles ikke som min lengre.

Den motarbeider meg hvert eneste sekund av døgnet.

Den gjør vondt hvert eneste sekund av døgnet og jeg bruker så mye energi – energi jeg ikke har – både for å håndtere men også distrahere meg fra smertene.

Jeg er takknemlig for at jeg har en lege som er villig til å gi smertelindring – ikke alle har det – men så langt har vi ikke funnet noe som fungerer uten å gi store bivirkninger.

Jeg føler meg svak.

Jeg klarer ikke forstå hvorfor telefonen, kaffekanna, koppen eller vannglasset veier så mye – de skal ikke gjøre det.

De gjorde ikke det før!

Jeg skjønner ikke hvorfor beina mine skjelver bare jeg beveger meg noen meter – det er ikke logisk, jeg har gått de metrene så mange ganger. 

Jeg har gått så mange fler! 

Men nå er det mer enn nok å gå til postkassa en gang for dagen og et par turer på do.

Og det er faktisk nok til at jeg får store smerter i beina.

Jeg vet mange ikke klarer å gå så mye engang, så jeg skal ikke klage…

Men jeg må få lov å være lei meg og frustrert?

Jeg er sulten… Innimellom…

Men jeg vet ikke hva jeg skal spise mer…

For den idiotiske kroppen min vil ikke ha mat lengre.

Jeg blir kvalm og får magesmerter av omtrent alt.

Og jeg har kutta ut og bytta ut så mange matvarer nå at det er snart ikke mer igjen.

Og det skremmer meg.

Men så lenge jeg ikke kaster opp skal jeg vel ikke klage…

Jeg savner sola.

Men den gir meg hodepine.

Jeg savner å være ute.

Men vinden gir meg smerter.

Bilturer gjør meg både kvalm og utslitt, både av bevegelse, lyd og synsinntrykk.

Jeg savner å være sosial – jeg er sosialt sultefora!!!

Men mest av alt savner jeg å være meg.

Gjøre de tingene jeg vil, når jeg vil.

UTEN å måtte betale dyrt i dager og uker – i værste fall måneder og år – i etterkant.

Uten å bli kvalm, få smerter i ledd, lymfer, nerver og muskler, muskelspasmer, leamus, hodepiner, tinnitus, feber og å bli så svak i kroppen at bare det å sitte er for mye. 

Det er rett og slett tungt å puste.

Og uten at hjernen slutter å funke slik at jeg plutselig ikke husker hva ting heter eller hvordan de fungerer, eller ikke klarer å forstå og oppfatte hva som blir sagt til meg.

Jeg sitter i sofaen mens jeg skriver dette.

Mest i trass – for jeg vil ikke ligge!

Men resultatet er at smertene og rykningene øker i hele kroppen for hvert minutt jeg trasser.

Jeg tjener ingenting på det – det er kun en illusjon om at jeg har litt kontroll igjen og kan bestemme selv.

Det eneste jeg egentlig oppnår med trassen er å bli dårligere.

Men hva skal jeg gjøre da?!?

Du tror kanskje jeg overdriver…

Det må du gjerne tro, jeg kan ikke overbevise deg om du ikke tror meg.

Men det jeg har nevnt av symptomer er bare toppen av det berømte isfjellet.

Jeg kan ikke gå enda mer i detalj, jeg orker ikke.

Ikke husker jeg alt heller.

Jeg er nemlig veldig flink til å glemme og fortrenge alt som ikke står på her og nå.

Jeg hater å tenke på hvordan jeg har det minst like mye som jeg hater å snakke om det.

Jeg har ikke bedd om dette.

Jeg har ikke gjort noe for å fortjene dette.

Ingen velger dette.

Jeg kunne ønske folk hadde mer forståelse.

Men jeg skjønner jo at da må jeg jo faktisk snakke om hvordan jeg faktisk har det.

Jeg kan ikke unngå tema og tro at folk forstår.

Så nå kan jeg bare håpe at dette innlegget tydeliggjør hva som egentlig ligger bak 

«Næsj, det er som vanlig det.»

Reklamer

Absolutt ingen interiørblogg!

Jeg har en fått et sterkt inntrykk av at det på et eller annet tidspunkt forventes at man skal være «voksen».

Leker er forbeholdt barn og har du ikke barn så har du ikke huset fullt av leker – det er ikke interiør.

Pyntegjenstander skal nemlig følge et visst «regelverk» alt etter hvilken stil man dekorerer etter…

Oh well…

Så mye som jeg er hjemme, så velger jeg å omgi meg med ting som gjør meg glad, får meg til å smile og tilogmed le.


Og det betyr en salig miks av «leker», selvlaget, minner, ting som bare er pene og ting som virkelig betyr noe.